Steinerskolen på Nesodden

Dette brev var sendt til daglig leder på Steinerskolen på Nesodden, og til alle foreldre i en klasse. Jeg publiserer denne brev her, siden den er skrevet av en kompetent mann som skriver ellers i en avis i Oslo. Samme problematikk som her beskrives har jeg hørt fra andre foreldre på Nesodden. Jeg har hørt at situasjonen har blitt bedre økonomisk. Hvis attityder og holdninger ellers har forandret på seg, har jeg ikke kjennskap til. Forfatteren har klart å identifisere noen generelle problemer som en del Steinerskoler sliter med og teksten har kvaliteter utover det å rette kritikk mot denne skole.

Nesodden, 26/8-06

Åpent brev til:

Skoleleder ― ―–

Steinerskolen på Nesodden

Vi har nå tatt datteren vår ―- ―- ut av Steinerskolen på Nesodden, og fått henne inn ved en skole i Oslo isteden. Jeg har lyst til å forklare hvorfor, og håper dette kan være nyttig for dere i den videre utviklingen av skolen deres.

Vi gjorde dette fordi vi ikke var fornøyd med Steinerskolen på Nesodden. Det følgende blir derfor stort sett kritikk, men jeg skal prøve å nevne også det jeg synes er positivt ved skolen deres, så dette ikke bare blir en uleselig oppramsing av negativismer. Folk forteller meg at jeg har det med å uttrykke meg i spissformuleringer – antakelig fordi jeg er redd jeg ikke skal bli forstått. Men dette er i hvert fall et ærlig forsøk på konstruktiv kritikk. Jeg har anstrengt meg for å skrive, håper du leser med et åpent sinn og anstrenger deg for å forstå. Dette blir dessverre mange ord.

Keiserens nye klær

Mitt første møte med skolen etter at vi hadde valgt dere var en julemesse lenge før ―- begynte. Etterpå gikk jeg hjem med en ekkel og uggen følelse. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, tok ikke min intuisjon alvorlig og glemte/fortrengte det.

Da jeg jobbet noen uker som vikar på skolen, og seinere mens ―- gikk der, kom følelsen tilbake. Da ble jeg nødt til å overvinne latskapen, og orke tenke gjennom og sette ord på dette. Og da skjønte jeg hva jeg hadde sett: folk med redde øyne og falske smil, mens frustrasjon og en slags skamfullhet var avtegnet i ansiktene deres. Ikke alle, men mange, og holdningen dominerer miljøet. Folk som lot som alt var bra, som om de var glade og fornøyde, og som påfallende ofte brukte adjektiver som “herlig” og  “vidunderlig”. Etter hvert forsto jeg hvorfor, for jeg så også det motsatte: sinte og avvisende ansikter. Og skiftet skjedde brått når noen våget å ta opp problemer, å snakke åpent om ting som ikke var bra ved skolen.

Da forsto jeg skamfullheten og de flakkende blikkene jeg hadde sett. For lærerne ved Steinerskolen er slett ikke dumme. Mange går nok rundt med en gnagende – eller helt åpen – bevissthet om at miljøet lyver for hverandre. Og som så ofte i slike tilfeller reagerer man med sinne; ingen liker å bli avslørt. Man skyter isteden på budbringeren.

Det forferdelige ved dette er at problemer dermed får vokse og vokse, uten å bli tatt opp og løst. Og som vi husker godt fikk det også stor økonomiske konsekvenser. Utgiftene bare økte og økte, og ingen turde si stopp! dette har vi dessverre ikke råd til, selv om formålene er gode.

Og ennå verre sett fra mitt synspunkt: foreldre som tar opp problemer blir stort sett avvist. Altfor ofte får de høre er at de ikke har forstått antroposofiens idé og vesen, at det altså er de som er problemet. Eller at de og barna deres ikke passer på skolen. Noe som er en selvmotsetning, siden antroposofien påberoper seg en universell gyldighet – det er jo det ordet betyr, “kunnskap/klokskap om mennesket”.

Så fortielsen smitter til foreldrene. Ingen liker å være den som bryter kosen, og vi blir redde for at motviljen skal gå utover våre barn. Foreldrene reduseres til å skulle forsyne skolen med barn og dugnader, og ellers ikke blande seg inn i skolens valg eller metoder. Man ser det med karikert tydelighet på foreldremøtene. Det er aldri snakk om å diskutere åpent hva man skal gjøre, det er ren enveis-kommunikasjon. Foreldrene informeres – og belæres.

Denne redselen for problemer ble veldig tydelig da det kom fram at ―- ble utsatt for sosial utstøtelse og episoder av mobbing. Læreren ante nok at noe var feil, og hadde spurt henne “Har du det bra ―-?” Hvorpå barnet naturligvis satte opp et stort smil og svarte “Jada, no problem!”. Og det var det, hun forfulgte det ikke, og ingen informerte oss. Nå kan man innvende at læreren var ung og uerfaren, men situasjonen var ikke noe bedre da det kom fram i lyset og vi hadde et møte med henne og sosiallæreren. Deres reaksjon var preget av bortforklaringer og bagatellisering, med fokus på å opprettholde fasaden av at her hos oss er alt bra – barnets problemer og mulige løsninger kom i bakgrunnen.

Det er tragisk at skolen har rotet seg inn i en slik bedriftskultur. For her går det store menneskelige ressurser tapt. Foreldrene som sender barna sine til Steinerskolen er ikke hvem som helst. Det er Nesoddens kulturelite og ukonvensjonelle intellektuelle, folk som har tenkt og opplevd mye i livet og gjort sine egne valg, og har mange uvanlige kunnskaper og evner. De får stort sett ikke bidratt med disse, og mister fort lysten til å prøve. Og skolen klager over manglende entusiasme rundt dugnader, uten å forstå eller stille spørsmål om hvorfor.

Dette går også utover lærerne. For de er heller ikke hvem som helst. Det er mange sterke, flotte mennesker med tyngde og aura. Men heller ikke de får brukt seg fullt ut, de må passe inn i en mal og et miljø med sterke konvensjoner. Altfor ofte ender lovende diskusjoner med det dogmatiske dødsstøtet “ja, men Steiner sa…” De unge lærerne ser nok dette tydeligere enn de gamle traverne, men må som nykommere tilpasse seg og vinne kollegaenes tillit og respekt. De kan ikke sette i gang noen revolusjon.

Spissformulert? Bare litt dessverre.

Gud og hvermann

Et annet område jeg synes er problematisk er skolens forhold til religion. Det jeg spesielt savner er evnen til å se dette i et større perspektiv, både kulturelt, historisk og psykologisk. Min erfaring med antroposofiske miljøer er at dette er et veldig touchy emne. Etter å ha blitt gjort narr av i snart 100 år er de veldig raske til å avfeie kritikk av Steiners åndelige utlegninger, og betrakte kritikeren som en firkantet representant for det åndstomme, naturvitenskapelige verdenssynet som preger vår kultur. Som om en virkelig åndelighet utenfor antroposofien er utenkelig! Dette blir derfor langt og innviklet, og nå er det kanskje meg som blir belærende. Men samtidig vet jeg at jeg har kunnskaper og erfaringer på dette feltet langt utover hva som er vanlig i mainstream Norge, eller i antroposofiske miljøer ser det ut til.

Det er ingen tvil om at Rudolf Steiner var et spesielt menneske, som oppnådde dype innsikter i den menneskelige tilstand og hadde autentiske religiøse opplevelser. Men som alle oss andre var også han et resultat av sin tid og sitt samfunn. Tiden han virket i var preget av en åndelig tomhet, med på den ene siden det framvoksende industrisamfunnets rent rasjonelle og materialistiske verdenssyn, og på den andre siden en Kirke som ikke lenger forvaltet noen reelle religiøse opplevelser, men hadde stivnet i blind tro og dogmatisme, med et politisk fokus på å opprettholde verdslig status quo. Man kan godt se antroposofien som et – berettiget – opprør mot dette, og Steiner gjenoppdaget den direkte, personlige følelsen av et hellig forhold til verden, som hadde vært fraværende i Vestlig sivilisasjon gjennom tusen år med pavekirke.

I datidens Europa var dette nytt og revolusjonært, men mye har skjedd siden den gang. Ikke minst det turbulente 60-tallet. Den kulturrevolusjonen som da rystet Vesten hadde både demografiske og kjemiske årsaker. Aldri før eller senere har en så stor del av befolkningen vært ungdom, og ungdom er følelsesmessig intense, eksistensielt søkende og ikke redde for å være nyskapende ukonvensjonelle. Midt oppi dette landet de psykedeliske rusmidlene, først det halv-syntetiske LSD og seinere en rekke planter og sopper kjent og brukt i andre deler av verden i årtusener. Det ble brutal medisin, få i vår kultur var forberedt på og plutselig å bli kastet inn i mystisk-religiøse opplevelser og verdener bortenfor språk og rasjonalitet som de ikke engang ante eksisterte. Opplevelsene av enhet med hele universet, sammensmeltingen av personligheten med en høyere og mer kompleks bevissthet, eksistensielle og følelsesmessige innsikter som rystet personligheten. Ingen kan fortsette som før etter slike opplevelser. Men som hinduene sier, disse sakramentene kan gi deg et glimt av Opplysning og hvor du skal, men du må likevel gå veien, skritt for skritt. Resultatet ble som kjent fra 70-tallet en voldsom interesse for stoff-frie teknikker for hellighet; yoga, meditasjon, sjamanistiske trommeritualer, sufi-dans osv – det er mange veier til Rom.

Det jeg skal fram til er at det har skjedd en drastisk økning i den åndelige kompetansen i Vesten siden Steiner levde, og millioner av mennesker har i dag direkte erfaringer med over-sanselige fenomener og religiøs ekstase, isteden for og bare å lese annenhånds beskrivelser fra gamle profeter i støvete bøker. Steiners opplevelser og arbeid framstår derfor i dag i et helt annet lys. I etterpåklokskapens perspektiv er det ikke vanskelig å se at Steiner falt for det som i  bevissthets-bevegelsen nå ofte kalles “Messias-syndromet”. For den religiøse “peak experience” kan ikke være permanent, den er så overveldende og utenfor vår hverdags-bevissthet at vi da ikke ville være i stand til å knytte skolissene våre eller huske å betale regninger. Så vi må komme tilbake igjen, til hverdags-bevisstheten. Og da trer den språklige, rasjonelle ego-delen av våre sinn fram igjen, den som hele tiden vil rydde og systematisere verden, forstå i symboler og beskrive i ord, skape seg en håndterlig modell av virkeligheten. Dette er nyttig og nødvendig, men problemet er at vårt språk ikke er laget for å beskrive slike opplevelser, og de er for store og for annerledes til å gripes med hverdagsbevisstheten. Steiners kosmologi, med et innviklet system av ånder, engler og guder, likner mye i sin struktur og snirklete kompleksitet på de fortellingene nybegynnere kommer med når de prøver forklare sine mystisk-religiøse opplevelser. Totalt overveldet, med en dyp ærbødighet og lysende øyne – helt spaced out – føler de et enormt behov for å fortelle hele verden om de dype innsikter de har fått. “Våkn opp, våkn opp!”

Med erfaring blir perspektivet annerledes. Man bestrider ikke opplevelsenes autentisitet, men innser etter hvert i hvor høy grad tolkningen er farget av vår kultur og personlighet, og at menneskets fatteevne er stor, men tross alt begrenset. En mer moden ydmykhet inntrer, hvor man blir mer tilbakeholden med detaljerte forklaringer. Mange kommer fram til at ånder og guder er “oversettelsesfeil” fra den religiøse opplevelsen og ned til språkets trangere symbolverden. Det er heller ikke nødvendig at alle tolker disse opplevelsene likt, og man konsentrerer seg derfor heller om de positive effektene slike opplevelser kan ha på et følelsesmessig og moralsk plan, enn for misjonering for en bestemt kosmologi.

Har man kommet dit, blir Steiners religiøsitet for primitiv, for banal. Historisk interessant, men ikke noe vi lenger kan spise med hud og hår som en ferdig pakke. Virkelig religiøsitet er en mye mer krevende disiplin enn det, og forutsetter selvtillit nok til å tørre å se, tenke og føle selv.

Steiner forsøkte jo å skape en åndsvitenskap. Men vitenskap er ikke en ferdig samling sannheter, det er en metode for å skaffe kunnskaper. Enhver innsikt i en uendelig stor og sammenvevd verden vil alltid bare bli delvis og cirka, en teori. The map is not the landscape. De kan likevel være nyttige, og vi lever med dem inntil ny kunnskap gjør at de må forandres og utvides – eller totalt forkastes til fordel for en helt ny teori (noe som alltid er smertefullt for dem som har investert sine liv og sin sjel i det gamle paradigmet).

Jeg ser dessverre ikke noe av dette i den antroposofiske bevegelsen. Ingen videreutvikling eller korrigering av Steiners arbeid. Som så mange andre religiøse og politiske bevegelser har den falt i den velkjente fella å gi avkall på den slitsomme jobben å tenke selv og ta et voksent ansvar for sine liv, og svelger heller stifterens ord som evige sannheter. Gjort stakkars Rudolf til en gud – han roterer nok i høyt tempo der i sin grav…

Lys og skygge

Nå mener ikke jeg at skolen bør prøve å trigge intense mystisk-religiøse tilstander hos barna. Slikt kommer inn på et langt seinere utviklingstrinn, og barn trenger det heller ikke. De er allerede hellige! I motsetning til oss voksne som er så fanget i ordenes og symbolenes verden, har barn ennå et direkte og intuitivt forhold til verden. Det er nok å prøve å opprettholde og gi næring til dette. Her synes jeg Steinerskolen gjør mye bra, med sin tilbakeholdenhet med å intellektualisere barna for tidlig, og et fokus på årstider, naturens kretsløp, sol og måne, og vår tilhørighet i alt dette. Men dessverre følger det nisser med på lasset.

For Steiner formet sitt livssyn etter en kristen mal. Det var jo derfor han til slutt brøt med teosofene, og skapte sin egen -sofi. Han klarte ikke å akseptere at kristendommen bare er en blant mange religioner, én tolkning av det hellige skapt av et folk på et visst historisk trinn og i en viss samfunnsstruktur.

En religion er langt mer enn hellige opplevelser og tolkningen av disse. Det er også ideologi, moral, leveregler – en kultur. Kristendommen vokste ut av jødedommen, en religion skapt av et nomadisk stammefolk i Midt-Østens karrige ørkenstrøk, i evig konflikt om vann og land med tilstøtende folkegrupper. Når vi leser Bibelen er det ikke vanskelig å se at dette er ordene til bitre, gamle patriarker i et strengt hierarkisk samfunn, med et grotesk syn på kvinner, barn og natur. Og som alle andre med gamle, uforløste traumer var de livredde for å gå i møte med sine mørke sider, og strevde heller nevrotisk med å undertrykke og pakke dem bort, og strebe mot det lyse og rene – og derfor med vanntette skott mellom lys/mørke, godt/ondt, kropp/sinn. Da kristendommen spredte seg som romersk statsreligion – og senere pavedømme – fikk denne dualistiske ideologien makt også i europeisk kultur, og har det ennå.

Naturligvis streber vi alle mot det gode og vakre, men som alle voksne mennesker vet er ikke livet bare lyst og lett. Det er også en uunngåelig mengde problemer, sorg, sykdom og til slutt død. Det å bli voksen innebærer nettopp å opparbeide styrke til å akseptere livets gode og dårlige sider, uten å gå i frø av det. Å flykte fra sine mørke sider får katastrofale følger, for de blir jo ikke borte av den grunn. De blir bare liggende på ubevisste nivåer i våre sinn, verkende sår som bobler opp til overflaten og forgifter våre liv. Kulturer utenfor det jødisk-kristne-muslimske kompleks har lykkes bedre med å integrere både det gode og vonde, f.eks. kinesisk yin/yang-tenkning eller hinduismens omfavnelse av også verdens destruktive krefter, som billedliggjøres som egne guddommer og bearbeides i et rituelt fellesskap.

Steiner tok aldri noe oppgjør med Vestens dualisme, og den preger i høy grad dagens antroposofiske tenkning og Steinerskolene. Man streber – “higer” – mot det lyse, og er redde for mørkets krefter og “ondskap”. Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom denne ideologien og Steinerskolens redsel for negative kjensgjerninger.

Jeg husker med skrekk en lanterne-fest, hvor barna ble oppfordret til “å bekjempe mørket inni seg”! Å lære å tenke slik kan få katastrofale følger, det er ikke tilfeldig at folk fra kristne miljøer er overrepresentert blant våre psykiatriske pasienter. Isteden burde man gradvis lære barna å tørre møte sine problemer og redsler, gå inn i dem og gjennom dem og bli helet. Gi dem nyttige redskaper til å håndtere følelsesmessige problemer gjennom et langt liv. Det skjer ikke i dag – tvert imot.

Det kristne fokuset gir også antroposofien et snevert eurosentrisk perspektiv, og gjør at det stort sett bare er bleike, etniske nordmenn som sender sine barn til Steinerskolen. Dermed vokser barna opp med liten kontakt med det multikulturelle samfunnet de skal leve i utenfor skolen.

Ute av takt

Det siste kritiske punktet jeg skal ta med gjelder i like høy grad den offentlige skolen som steinerskolen. For på tross av all sin alternative tenkning er steinerskolen helt tradisjonelt organisert, med barna delt inn i klasser etter alder, møblert på pulter rettet mot læreren. Læreren bestemmer til enhver tid hvor hvert enkelt barn skal være, og hvem som får snakke med hvem. Denne skolestrukturen har vært uendret i snart 200 år, helt siden den ble utarbeidet av pedagogen Johann Herbart i Preussen i 1810. Samtidig kom det faste planer for hva som skal læres på ulike trinn. Og Herbarts motiver var slett ikke barnas trivsel eller det beste miljø for læring, men kontroll. For det er nødvendig når man skal få mennesker til å gjøre noe andre har bestemt, og ikke valgt av egen fri vilje. Militær disiplin ble malen for skolen, med oppstilling i rekker og ryddig marsjering inn til klasserommene.

Men samfunnet har forandret seg dramatisk de siste 200 årene, og blind lydighet og underkastelse er ikke idealer moderne mennesker lenger bekjenner seg til. Det er nå allment forstått at demokrati, likeverdig respekt, personlig ansvar og humanisme er prinsipper som skaper best mulige liv og lar mennesker utfolde sine evner maksimalt. Autoritet må fortjenes ved kunnskap, ikke basert i maktforhold. Skolevesenet er altså helt ute av takt med samfunnsutviklingen, en anakronisme isolert fra verden rundt.

Det verste med skolen er likevel ikke at barna blir utsatt for en nedverdigende autoritær styring, men at dette er lite effektivt for virkelig læring, et voldsomt sløs med tid og menneskelige ressurser. Som alle andre er barn lite mottakelige for informasjon de ikke har bedt om, ikke forstår relevansen av og dermed ikke er interessert i. Motsatt har vi maksimal oppmerksomhet for kunnskaper vi spør etter og trenger. Undervisning er ikke det samme som læring.

På dette punktet er Steinerskolen verre enn den offentlige skolen. Ikke bare er den på samme måte fanget i en foreldet organisering og et fastlagt pensum, den må i tillegg virke under en selvpålagt absolutt autoritet, nemlig Rudolf Steiners tanker. Det er ikke rart foreldrene ikke er velkomne til å blande seg i undervisningen, for med en slik holdning er det jo ingenting å diskutere. Jeg merket tydelig en engstelig mangel på fleksibilitet, en redsel for at det ikke skulle følge det “riktige” skjemaet.

Prinsippet bak den nye skole vi har valgt er å tørre å stole på det som alle foreldre egentlig vet: at barn er nysgjerrige og lærevillige, og liker å være i aktivitet. De behøver ikke tvinges, lærerens oppgave blir heller å veilede og prøve å bake inn relevant pensum i barnas selvvalgte prosjekter, og komme med forslag. Følge med på når hvilket barn er mottakelig for hva. En slik personlig nærhet forutsetter organisering i små grupper, det er ikke mulig i klasser med opptil 30 elever.

Å dele inn barna i klasser etter alder som alle mottar samme undervisning er kunstig, uttrykk for en industriell tankegang. Riktignok utvikler mennesker seg etter et visst mønster, men dette er i høyden en statistisk sannhet. Mennesker er ikke maskiner. Vi utvikler oss ujevnt, både kunnskapsmessig og følelsesmessig. Og ellers i livet ferdes vi heller ikke i homogene grupper der alle har samme alder. Vår nye skole opererer med “søskengrupper” på 12 barn med bredest mulig alderssammensetning og hver sin lærer, som er barnas “base” på skolen. Men de går ikke alle i takt gjennom skoledagen, barna kan fritt velge mellom faggrupper på ulikt nivå, og skifte hvis de synes det blir for lett eller for vanskelig. Dermed oppfylles det idealet konvensjonelle skoler er strukturelt forhindret fra å oppnå, nemlig individuelt tilpasset læring uten det stigmatiserende stempelet av “spesialundervisning”.

Quo vadis?

Jaha, du ―, her er det nok å ta fatt i som nybakt skoleleder! Jeg forventer selvfølgelig ikke at du skal være enig i alt jeg har skrevet, men håper det kan være med å sette i gang en høyst nødvendig debatt og forandring. Etter samtaler med andre foreldre vet jeg at det er mange som har sett de problemene jeg ser, og jeg fikk vite at det lenge har vært jobbet for å starte en ny, alternativ skole på Nesodden, inspirert av bl.a. Steiners arbeid, men ikke tilsluttet Steinerskolebevegelsen. Med dagens politikk overfor privatskoler er dette arbeidet foreløpig i stå, og vi hadde heller ikke tid til å vente på at den skulle realiseres – vi flyktet og fant noe enda bedre.

Som det kom fram i debatten i Dagbladet i fjor sommer er problemene dessverre ikke begrenset bare til Nesodden (selv om oppslagene selvfølgelig ble skandalepreget tabloid). Det forundret meg ikke, for som jeg har prøvd å vise i denne endeløse sagaen er de ikke overflatiske feil, men resultatet av en grunnleggende problematisk ideologi og uhensiktsmessig organisering. Fra andre “steinerflyktninger” her på vår nye skole fikk jeg også en artikkel av Kaj Skagen trykt i bladet Steinerskolen for et par år siden, “Slik dør Steinerskolen”. Hans erfaringer er fra andre deler av landet, men en skremmende presis beskrivelse av mange forhold på Nesodden. Les den!

Nå kan det høres ut som om jeg synes Steinerskolen er en katastrofe og snarest mulig bør forkastes i sin helhet, men det er ikke riktig. Her er det mange ressurser verdt å redde, både av folk og ideer. Fokus på økologi; skepsis til kommersiell kultur; forsøket på å få med hele mennesket og ikke bare hodet; respekten for ting som resultat av andre menneskers arbeid istedenfor pengeverdien; kontakt med virkelige materialer som tre, stein og tekstil istedenfor plast; kunst, dans og musikk, mm. Men på tross av alt dette heller vekstskålen i gal retning, og alle disse gode holdningene kan realiseres uten den dogmatiske tvangstrøya steinerbevegelsen har ikledd seg. Vår nye skole er et godt eksempel på det!

Jeg legger ved en liten bok av Aaron Falbel. Den er et kortfattet sammendrag av temaer som autoritet, frihet, læring og hensiktsmessig pedagogikk. Veldig bra synes jeg, burde være pensum for enhver som jobber i skolen. Du leser den på et par timer.

Håper du får tid til å gå inn i denne materien, og ikke bare drukner i hverdagens administrative oppgaver. Utefra det lille jeg kjenner deg er du jo en svært oppegående og levende dame, og burde ha de beste forutsetninger for å starte en fornyingsprosess. Hadde jeg ikke trodd det ville jeg ikke giddet anstrenge meg så mye som jeg har gjort her. Lykke til!!

Hjertelig hilsen,

——————-

(Kopi av dette brevet er sendt som email til alle foreldrene i —– tidligere klasse)